Mine 5 sekunder som mattegeni:

Jeg står i kassen på Rema1000.

Rastløs - dårlig tid - litt småamper etter å ha stått 10 minutter i kø.

Damen foran meg legger en stor kvikklunsj på disken.

Kassadamen slår den inn på kassen .

Damen betaler, men blir stående ved kassen og "går" igjennom kvitteringen.

(det er da måte på hvor lenge man skal gå igjennom en kvittering når man kun har kjøpt èn vare??!!)

Menneskelig som jeg er - kremter jeg litt.

En slags hinting. En måte å si;

Jada, jeg har stått her i ti minutter og ventet, med det betyr ikke at jeg gjerne vil stå her ti minutter til..

Damen blir stående.

Leser igjennom kvitteringen nok en gang.

På gebrokkent norsk sier hun;

"Unnskold,- jeg hare betale 25 kroner for denne sjokolade, og det stå at det være tilebud,-og at den nå koste 15 krone."

Den blonde jenten i kassen blåser en boble av en rosa tyggegummi..

(Vet det høres ut som en amerikansk film, men det er helt sant...)

"Ja, så du skal altså ha igjen penger?? Har du regnet ut hvor mye du skal ha igjen?"

Damen med kvikklunsjen rister på hodet så skautet dirrer..

Den blonde damen i kassen ser på kvikklunsjdamen med et tomt blikk.

Nok en tyggegummiboble blåses.

"Asså,- det som er problemet er at jeg ikke har kalkis her, men jeg kan se om jeg finner mobilen min,-så jeg kan regne ut hvor mye du skal ha igjen."

Kvikklunsj damen nikker.

Jeg står vanntro og ser på mens blondinen leter etter mobilen bak kassen.

Hun finner den ikke..

Leter mer...

Jeg klarer ikke å holde meg lenger og sier først med lav stemme; "Ti kroner... Hun skal ha igjen ti kroner.."

Blondinen kikker sløvt bort på meg. "Hva??"

" Damen skal ha igjen ti kroner",sier jeg høyere og rødmer.

Angrer meg for at jeg ikke bare kunne holde kjeft og øve meg i tålmodighet.

Hun kikker på meg med et blikk som sier; Nå måkke du komme her og tro du vet noe mer enn meg. Jeg jobber faktisk med tall hver dag.. Men hun sier med en sukkersøtt stemme; "Er du sikker?"

"Ganske så sikker",sier jeg mumlende og kikker vekk.

Plutselig blir forsiden på Se og hør veldig interresant..

"Jo,takk da", sier hun og smiler stivt, med rosa tyggegummi tytende ut mellom tennene.

Hun mønstrer meg, som for å si; "Ikke ser du ut som ei som kan matte".

Og jeg får lyst til å si; "Ikke er jeg det heller"..

Men jeg velger isteden å nyte mine 5 sekunder som mattegeni, og går ut døren som det mystiske mattegeniet som hadde regnet ut 25 - 15 helt uten "kalkis"....

Det verste med denne historien er at den er;

TRUE STORY!